Iggy Pop avslører noe av Stooges' verden i «Gimme Danger»
Filmskaper Jim Jarmusch refererer til sitt siste prosjekt, dokumentaren Gimme Danger, om det legendariske punkrockbandet Iggy Pop and the Stooges, som vårt kjærlighetsbrev til kanskje det største bandet i rock 'n' roll-historien, ikke i liten grad på grunn av dets skjærende leopard av en frontfigur som på en eller annen måte legemliggjør Nijinsky, Bruce Lee, Harpo Marx og Arthur Rimbaud.
Det er kanskje få som vil krangle med saken han og filmen hans lager, selv om dokumentaren ikke er fullt så altomfattende som den kunne vært. Og det er ikke nødvendigvis en dårlig ting.
Doktoren starter i 1973 hvor bandet faller fra hverandre, ifølge en fortelling på skjermen, og synker raskt inn i uvitende spillejobber, ifølge Pop selv. Det skjærer seg raskt til begynnelsen: 1965 Ann Arbor, Michigan, hvor kornete bilder og filmopptak begynner å veve teppet til en gruppe unge musikkskapere, fra sokk-hop-dagene på videregående til tenåringsklubbfester til bandet deres i stadig utvikling navn og medlemskap til deres eventuelle vandringer til musikkbyer som Chicago, San Francisco og New York, som pepret deres musikalitet med alt fra rock og blues til jazz og punk.
Arkivkonsertopptak, bilder, animasjoner samt intervjuer med brødrene Scott og Ron Asheton, James Williamson, Steve MacKay, Ramones-manager Danny Fields og Mike Watt, blant få andre, forsterker Pops livlige, men tilfeldige erindringer, ettersom tiårene flyr og Stooges finner at verden ikke er helt klar for deres dekadente stil med punk-infundert rock, for ikke å nevne Pops tilbøyelighet til å bokstavelig talt hoppe rundt på scenen (som en bavian han forkynner) som berømt eksponerer sin senete nakne overkropp (lånt, forklarer han, fra Hollywoods skildring av faraoer på storskjerm).
Pop (født James Newell Osterberg), som fungerer som den primære kilden i løpet av den 108 minutter lange filmen, gir oss en stødig fortelling om konsert- og innspillingsanekdoter bak kulissene. Det som imidlertid mangler, er noe dyptgående snakk om elefanten i det grønne rommet: sexen og narkotiske midler og sprit som er antydet, men som aldri virkelig blir eksponert. Bandet festet uten tvil hardt både på og utenfor scenen, men det er disse øyeblikkene utenfor scenen, og uten tvil argumentene utenfor scenen som rev i kjernen av bandet, som stort sett mangler her. Det er ingen omtale av Pops løp på en solokarriere, heller, og mye av den nære fortiden (bortsett fra Stooges' Coachella-retur i 2003 og Rock and Roll Hall of Fame-induksjon i 2010) er forsvunnet.
Men mange andre passasjer i filmen opplyser, ingen så sterkt som erkjennelsen av at Pop and the Stooges nesten ble avskrevet (ikke i liten grad takket være deres egen undergang) akkurat som grupper som Sex Pistols, Sonic Youth, Nirvana og The White Stripes kom nedover gjedda og demonstrerte hvor innflytelsesrike bandet var for deres respektive karrierer.
Jeg tror jeg var med på å utslette 60-tallet, forteller Pop (flankert av David Bowie) til en smilende Dinah Shore på 70-tallets daggabfest. Pop utslettet ikke 60-tallet; han levde dem bare ut i et parallelt univers, Stooges’ univers, der helvete brøt løs både på scenen og av (og langt unna, da han snart begynte å praktisere scenedykking). Han la ned bandet fordi de to verdenene til slutt kolliderte og ingen gikk seirende ut.
De som kjenner hver eneste bit av bandets historie vil finne filmen som en kul påminnelse om hva Stooges betydde for rock 'n' roll. De som vet lite om musikken deres (støvsugere og blendere var blant deres unike instrumenter) vil finne Pop som en interessant og kommende person som snakker med oppriktig forkjærlighet om sine tidligste påvirkninger (The Howdy Doody Show og komikeren Soupy Sales) og inderlig stolthet over hva han og bandet klarte på sin stadig svingete vei gjennom populærmusikken.
Jeg vil ikke tilhøre glamfolket, sier Pop, nå 68, mot slutten av filmen. Jeg vil ikke tilhøre hiphop-folket. Jeg vil ikke tilhøre TV-folket. Jeg vil ikke tilhøre de alternative menneskene. Jeg vil bare være det.
Rock på.
★★★
Magnolia Films presenterer en dokumentar skrevet og regissert av Jim Jarmusch. Spilletid: 108 minutter. Rangert R (for legemiddelinnhold og språk). Åpning fredag på Landmark Century Centre.
वाटा: