Noen motvillige tanker om å se Lori Lightfoot operere på avstand.
Rahm Emanuel var slitsom, sa min erfarne Chicago-venn. Men hvis han er sandpapir, er Lori Lightfoot en båndsliper.
Jeg vet ikke om det. Jeg har alltid tenkt på Rahm som mer oljeaktig enn etsende, en oljeholdig innside som glir gjennom kraftens avløpsrør, dukker opp gjennom en rist for å smøre en kortvarig alliert, for så å løse seg opp i rennen med en våt sprut, og borte.
Nå, vår nåværende ordfører, vel, jeg har ikke mye direkte personlig erfaring å komme med på bordet. Lightfoot satte seg ned en time med meg og min kollega Lauren FitzPatrick for en profil da hun løp i 2019. Lightfoot traff meg da ikke som slitende, men bevoktet, målt, bevisst. Ikke personabel i se-deg-i-øyne-og-spør-om-hunden-forstanden. Ikke mye øyekontakt, egentlig.
Men så er ikke Lightfoot en politiker. Kampanjelederen hennes fortalte meg det samme mens vi pratet på en ACLU-lunsj. En motvillig forkjemper, sa han, hun måtte bli dratt inn i et rom med potensielle støttespillere, hvor hun ville stå og se på dem med avsky inntil hun ble stukket. Så mumlet hun noe og flyktet.
I slekt
Velgerne hevder å like det. De ser ut til å like å velge embetsmenn som ikke er politikere. Likevel ville de ikke ansette en rørlegger på den måten, basert på fullstendig mangel på kjennskap til rørleggerarbeid.
Vi så resultatet igjen på onsdagens bisarre, amatørtime bystyremøte. Kanskje vi er vant til Rahm, og Rich Daley før ham, som gjorde rådet til en trent selakt, som reiste seg opp på kommando, klappet svømmeføttene sammen og bjeffet godkjennelse i gjeng mot en sild levert privat.
Lightfoot klarte ikke å komme igjennom sin nye advokatfullmektig, og løp deretter for å konfrontere Ald. Jeanette Taylor (20.), anklager henne for å kutte ut en farget kvinne.
Å kaste alt som ikke går hennes vei i rasemessige termer er ordførerens mål. Jeg er sikker på at hun vil avfeie alt jeg sier som ravingen til en hvit forstadsmann. Kanskje. Men som en tidligere aksjepartner på 1,1 millioner dollar i året ved Mayer Brown-advokatfirmaet som sluttet for å bli ordfører i Chicago i sitt første bud på valgembete, blir Lightfoots kontinuerlige insistering på at hun er et offer for rasemessig undertrykkelse gammel.
I slekt
Nøkkelen til å forstå ordføreren vår, i den grad det er mulig (å prøve å forstå Rich Daley var som å prøve å skrelle et kulelager med thumbnail) er å lukke øynene og kjenne brisen fra svingdøren på rådhuset som medhjelpere og assistenter skynder seg inn og ut. Lightfoot har problemer med å finne folk som kan ta imot penger for å støtte henne; hvordan skal hun dyrke politiske allierte?
Hun prøver ikke engang med pressen. Hvis du spurte meg hvem Rahms pressesekretær var, er det enkelt: Tarrah Cooper. Vi spiste lunsj, hun kom med historier hun trodde ville få sjefen hennes til å se bra ut, eller klaget eller snurret. Det var slik det fungerte, eller fungerte. Jeg kunne ikke nevne en Lightfoot-ansatt hvis du setter en pistol mot hodet mitt og aldri har blitt kontaktet av ordførerens folk om noe. Kanskje media er i en slik tilbakegang at hun føler at hun ikke trenger det. Det er en mulighet.
Uttrykket jeg brukte for å forklare Rahm var: Han bryr seg så mye om bildet sitt at det får ham til å se dårlig ut. For Lightfoot er det: Hun bryr seg så lite om bildet sitt at det får henne til å se dårlig ut. Resultatet er det samme, og det er sannsynligvis for sent for henne å endre seg nå.
Til Lightfoots forsvar, selv før hun tiltrådte, ble Chicago plaget av problemer som ville forvirre Job, fra det eksponentielt økende synkehullet for pensjonsansvar, til den paranoide stammepolitistyrken, til et viltvoksende rot av et vaklende skolesystem. COVID og uroen etter George Floyd gjorde alt verre, og det var før sommerens topp i overskriftsfengende kriminalitet.
Er det for tidlig å påkalle Jane Byrne? En annen frekk amatør som blåste inn i kontoret på sin outsider-kreditt, kunne ikke gjøre annet enn å fremmedgjøre folk, og løp deretter inn i armene på fiendene hennes.
Lightfoots merke kjørte flokk på politiet. Men helt siden hun forhøyet sin egen CPD-superintendent, har hun bare gitt ut tilslørende skyer av ord, som en blekksprut som bølger, uten egentlig å ha utrettet noe. Hun kan heller ikke beholde Lake Shore Drive, en av de få tingene folk andre steder vet om Chicago som ikke er barn som blir skutt, fra å bli ommerket.
De kommunestyret møtes fredag og prøver igjen.
वाटा: