'Stomp' er fortsatt et vidunder av fascinerende rytmer
Smell! Bam! Whoosh! Kaboom! Ingen spørsmål om det. Det er på tide å banke på en oljekanne, klikke på en lighter, svinge kosten, slå sammen søppelbøttelokkene, trille supermarkedsvogna som en fartsfreak, danse på sand, spille radiatorslanger i plast som trekkspill, knuse aviser og søppelsekker , og bare generelt kose seg med en hel masse støyskapende muligheter og nok vanvittig fascinerende rytmer til å holde føttene i evig bevegelse og ørene på vid gap.
'STOMP'
Sterkt anbefalt
Når: Til og med 1. januar 2017
Hvor: Broadway Playhouse på Water Tower Place, 175 E. Chestnut
Billetter: $39 - $84
Info: http://www.BroadwayInChicago.com
Kjøretid: 1 time og 45 minutter, uten pause
Med andre ord, Stomp, den treffende annonserte internasjonale perkusjonssensasjonen, har returnert til Chicago - denne gangen tar han bolig i de ideelt intime rammene til Broadway Playhouse på Water Tower Place. Og den beste delen av nyhetene er dette: Showet, opprettet for et kvart århundre siden av Luke Cresswell og Steve McNicholas (engelske buskere som jobber i kystbyen Brighton) - og deretter sett av mer enn 24 millioner mennesker i 50 land — er bedre enn noen gang, med alle de originale hijinkene på plass, pluss noen få vinnende forbedringer i form av akrobatiske dansetrinn og et stykke ekte musikalsk magi. (I tillegg til de nordamerikanske og europeiske turneene i showet, fortsetter Off Broadway-produksjonen å trives, det samme gjør et permanent London-selskap.)
Utover alt dets gonzo-skuespill og du er med på spøkekomedien, trekker Stomp på glimrende vis publikum til å lytte på en uvanlig intens måte. Faktisk har jeg lenge tenkt at hvis denne forestillingen kunne utvikle et læreropplæringsprogram, kan det føre til betydelige endringer i hele karakteren av klasseromsengasjement, for så fullstendig vill og snodig som forestillingen er, har den også kraften til å fokusere sinn og sett i gang fantasien. Og øyeblikkene med stillhet er like kraftige (og nødvendige) som øyeblikkene når den går i big bang-modus.
Og ja, det hele begynner med en mann (John Angeles) og en kost, med lyden av bust på et scenegulv, etterfulgt av en samling av andre kostsvingende ugagnskapere (hver med en velslipt personlighet) som er i stand til å generere en nydelig symfoni som involverer både synkronisering og synkopering. (Å se hvordan noen av kostestykkene flyr av håndtakene og umiddelbart blir erstattet av intakte som kastes fra vingene, er litt forbløffende i seg selv.)
Senere skaper rollebesetningen på åtte - seks menn (med den umulige flåten og morsomme Reggie Talley en fremtredende) og to kvinner (hold øye med Kris Lee spesielt) - en annen slags magi med trestenger, som til slutt lanseres i en slags av primal rituell sirkel og deretter skifte full gass inn i heftig stang-til-pol-kamp.
Og så er det stykket til og med Igor Stravinsky, 1900-tallets mester i perkussive rytmer som ga oss The Rite of Spring, kan applaudere. Når scenen blir mørk, danner artistene en horisontal linje, og i en handling av forbløffende konsentrasjon gir de oss et nydelig lyd- og lysshow – en oktett som er avhengig av å åpne og lukke Zippo-lightere etter stikkord. Like deilig er et kammerverk for plastrør av forskjellige lengder og stigninger.
Showets klassiske korrugerte stålvegg med balkong blir en essensiell del av handlingen når flere artister svinger seg fra seler og spiller alt fra hjulkapsler til ståltrommer. I kjøkkenvaskscenen kommer menn med karene hengt opp som gigantiske anhengskjeder fra halsen, og legger til vannverk til blandingen. Senere kommer rollebesetningen inn iført gigantiske svarte indre rør som brukes til å lage en ny støyende lyd. Og så er det et par skisser der rollebesetningen utforsker mange av menneskets små auditive og romlige forstyrrelser. Et perfekt motpunkt. Gjennomgående viser den dramatiske lyssettingen til McNicholas og Neil Tiplady en helt egen rytme.
Den kanskje største gleden i alt dette er det faktum at en helt ny generasjon teatergjengere får se (og høre) Stomp – en forestilling som er ideell for alle aldre der rollebesetningen alltid bruker sin veltempererte vidd som svar på lyden av enhver babybabling fra publikum. Fniser rundt omkring.
वाटा: