Tom Thibodeau blir stadig ansatt, og Bulls fortsetter å tape
Han har nettopp fått det han kaller drømmejobben sin, og gikk med på en femårskontrakt for å trene Knicks.
Jeg savner Tom Thibodeau, den nye treneren til Knicks. Jeg savner måten den skurrende stemmen hans skjærer gjennom brølende folkemengder og stadionmusikk som om de var mumlet bønner. Jeg savner svarene hans på journalisters spørsmål - svar som høres ut som om de skal et sted, for så å dra over til en hvileplass for en lur.
Jeg savner coachingen hans, måten alle årene hans med å suge til seg informasjon fra sjefene hans har blitt til en mann som ikke lar seg lure av spillernes mangler. Han vet, og de vet at han vet.
Bulls burde savne ham etter å ha hermetisert ham for fem år siden, men gjør det sannsynligvis ikke. Det er på dem. Du kommer ikke til å høre et lag innrømme at det gjorde en feil etter å ha sparket en hovedtrener. Men det ytterligere beviset ligger i hva som har skjedd de siste tre månedene. John Paxson og Gar Forman har blitt flyttet - Paxson, den tidligere visepresidenten, til det fjerne landet til Bulls seniorrådgiver og Forman, den tidligere daglige lederen, til fritidsøya. Jim Boylen er fortsatt trener.
Og Thibodeau ble nettopp ansatt igjen.
Jeg er ikke her for å beklage det som kan ha vært med ham og Bulls. Det som kunne ha vært, kom aldri til å skje. Det kunne ikke fungere som konstituert, ikke med Paxson og Forman på den ene siden og Thibodeau på den andre. Bulls styreleder Jerry Reinsdorf valgte dårlig mellom kranglete partier. Han stemte for fortrolighet. Han pleier å gjøre det. Farvel, Thibs.
Men Thibodeau har gjort det ganske bra for seg selv siden, og Bulls har ikke gjort det. I 2018 tok han Timberwolves til NBA-sluttspillet for første gang på 14 år, og fikk deretter sparken da Jimmy Butlers dramatikk tok fart neste sesong. Bulls kom til sluttspillet fem sesonger på rad med Thibodeau på benken og bare én gang siden han fikk sparken.
Han har nettopp fått det han kaller 'drømmejobben' sin, og gikk med på en femårskontrakt for å trene Knicks. Siden den lidende Knicks og Thibs er den krevende perfeksjonisten, er det en anstendig sjanse for at det vil gå veldig dårlig for ham. Men hvis det er en trener som kan takle skrogsprengende hav, er det Thibodeau - i hvert fall for noen år.
'Jeg tror vi har den beste byen i verden, vi har den beste arenaen i verden og vi har de beste fansen i verden,' sa han på en pressekonferanse på Zoom.
Ok, det gjorde litt vondt. Sa han ikke bare alle de tingene om Chicago?
Men du kan ikke klandre Thibodeau for noen bilder, ekte eller innbilte, han kan ta. Du vil huske hvordan Reinsdorf eskorterte ham ut døren i en pressemelding som kunngjorde Thibodeaus avskjed i 2015. Eleganse tok en på hodet den dagen.
''Lag som konsekvent presterer på de høyeste nivåene er i stand til å komme sammen og forenes på tvers av organisasjonen - stab, spillere, trenere, ledelse og eierskap,' sa Reinsdorf. ''Når alle er på samme side, utvikles tillit og team kan vokse og lykkes sammen. Dessverre har det vært en avgang fra denne kulturen.''
Og det var dette fra Forman: ''Da Tom ble ansatt i 2010, var han riktig for laget og systemet vårt på den tiden, og i løpet av de siste fem årene har vi hatt en viss suksess med Tom som hovedtrener.''
''Noe suksess'' inkluderte en rekord på 62-20 og en tur til finalen i Eastern Conference i 2011. ''Noe suksess'' var å trene den yngste mest verdifulle spilleren i ligahistorien (Derrick Rose) og en NBA-forsvarsspiller i ligaen. År (Joakim Noah). Butler vokste til en All-Star under Thibodeaus veiledning.
Det var ingen hemmelighet at Thibodeau ikke var godt likt inne i Bulls hovedkvarter. Hans måte ved sengen var dårlig med ansatte som ikke hadde tall på ryggen. Hans tendens til å trene hver kamp som om det var kamp 7 i finalen, med tilhørende tunge minutter for stjernene hans, raste på Gar/Pax. Han lever for én ting: basketball. Alt annet er til å tåle.
Men beviset på hvem som hadde rett og hvem som ikke hadde er i Bulls-resultatene siden han dro. Og beviset ligger i Thibodeaus fortsatte evne til å få jobber.
Boylen er fortsatt Bulls' trener. Enten har de latt ham dingle i flere måneder, vel vitende om at de kommer til å sparke ham, eller så planlegger de å beholde ham i jobben. Det må heller være førstnevnte. Uansett hvordan det spiller ut, er det et dårlig utseende.
Jeg er glad Thibodeau er tilbake i ligaen. Jeg savner blikket hans etter et defensivt sammenbrudd, et blikk som tyder på at hunden hans nettopp har dødd. Jeg savner det Jack Nicholson-smilet og kaklingen. For det meste savner jeg seieren.
वाटा: