Michael Jordans game of thrones and thorns
Nå virket han overveldet og prøvde nok en gang å rettferdiggjøre sin brutale oppførsel den gang. Forsto ikke verden at han gjorde det som måtte gjøres?
Det er et øyeblikk sent i ESPNs 10-delte serie om Bulls mesterskapssesongen 1997-98 når Michael Jordan ser klar til å gråte.
Pause, sier han til kamerateamet. Han reiser seg brått og beveger seg ut av rammen. Det hadde vært tårer i øynene hans.
En seer kan spekulere i hvorfor han var opprørt. Men jeg tror jeg vet.
Han hadde prøvd å forklare hvorfor, ja, kanskje han var en dust for lagkameratene sine, en mobber som alltid presset dem, latterliggjorde dem, ydmyket dem, og ga dem sorg over å være dødelige. De selvinnrømmede grusomhetene - og dermed den påfølgende kritikken fra andre - var der fordi det var det Jordan følte at han måtte gjøre for å drive laget sitt til å vinne. Til ikke én, men seks kroner.
Nå virket han overveldet og prøvde nok en gang å rettferdiggjøre sin brutale oppførsel den gang.
Forsto ikke verden at han gjorde det som måtte gjøres?
Forsto ikke haterne hans – det være seg lagkamerater, trenere, ledere, media, fiender – at den eneste grunnen til at du spiller en kamp er for å vinne? Det er det. Ingen annen grunn.
Og hvis Jordan var villig til å ofre så mye for å vinne, hvorfor var ikke alle andre det? Hvorfor måtte han forklare tvangen sin til de som ikke kunne forstå?
Med den vanvittige suksessen til ''The Last Dance'' - drevet av et fanget virus-lockdown-publikum - har granskingen av prosjektet og superstjernen i sentrum vært intens.
Kritikere påpeker, nøyaktig, at to listeførte produsenter av serien er Jordans medskyldige Estee Portnoy og Curtis Polk. Og absolutt er det temaer som blir underblåst, kanskje fordi Jordan-leiren vedtok så mye.
Men hvis noen tror at Jordan på banen/garderoben blir malt med roseblader, tar de feil.
Og Jordan, som kanskje hadde mer rent fysisk talent enn noen noen gang i spillet, fremstår ikke som en helgen eller trollmann eller noe annet enn Jordan jeg var vitne til i løpet av hans 13 sesonger her i Chicago.
Hans ondsinnede Hall of Fame-tale?
Rene Michael. Han behov for til alle – inkludert treneren hans på andreåret ved Laney High School i Wilmington, North Carolina, mannen som våget å ikke sette ham på universitetet – slik at de kunne være vindmøllene hans, hans bogeymen for spyd og pummeling på vei til toppen .
Hvorfor kan ikke folk se hva jeg måtte gjøre for å klatre til toppen og bli der?
Så heller ikke glem at Jordan var veldig nær ved å være en dårlig gutt før basketballen tok over. Vi pleide å snakke om det, og han sa at han så noe av den rampete hos den yngre sønnen Marcus, men ikke så mye hos Jeffrey, den eldre sønnen som var roligere.
Mye av Jordan, til og med gamblingen hans, som kunne snurre ut av kontroll, var bare han som var ham.
Han har alltid revet med seg mindre, og når det kom til basketball, var det alle.
Jeg husker at han tullet på den dype benken Jack Haley og til og med Bulls sin dumme nye maskot, Da Bull. Jordan fortalte Da Bull at hvis han ikke tok seg opp, ville han sørge for at Bulls byttet ham og Haley til Suns for Gorillaen.
Det var kampen i midten av april i 1996, med Bulls på vei til sin rekordstore rekord på 72-10 i ordinær sesong, da Jordan kom ut av en bane, satte seg på benken, snudde seg til pressen bak seg og påpekte fire vifter med rosa hår som sitter i nærheten.
De er fra Hamburg, Arkansas, sa han ondskapsfullt. Det var selvfølgelig copilot Scottie Pippens hjemby.
Det må bli ensomt på toppen. Jeg er sikker på at det blir sånn. Det kan til og med være ganske trist til tider.
Bare kongen vet sikkert.
वाटा: