'The Phantom of the Opera': Revival utnytter showets musikalske kroker, spektakulære utseende
Turnéproduksjon kommer til byen med overdådige sett, kraftige leads – og faktisk ild.
Ingen dom, men det er ingen tvil om at Christine Daae, muse for det titulære Fantomet i The Phantom of the Opera, ikke er helt sunt. Hun synger like mye, gjentatte ganger: The fantom of the opera is there, inside my mind. Det er forståelig. Minus det gotiske melodramaet, vi har vel alle vært der, ja? Internt krangle med hvilken som helst lysekronehatende demon som lurer i de parisiske kloakkene som metaforisk lurer under våre ytre skinnende fasader?
I Cameron Mackintoshs overdådige gjenoppliving av Andrew Lloyd Webbers megahit, bringer Christines musikkengel (som hun tror ble sendt til henne av hennes døde far) henne til kanten av et forblåst tak i første akt, mens øynene stirrer tomt utover, vibrerende på grensen til en avgrunn. Vicomte de Chagny må trekke henne tilbake i sikkerhet. Slik er det følelsesmessige nedfallet når man blir lokket inn i innvollene i stormkloakksystemet for hemmelige stemmetimer av en maskert fremmed med en gondol.
'The Phantom of the opera'
Når: Til og med 5. januar
Hvor: Cadillac Palace Theatre, 151 W. Randolph
Billetter: $46 - $136
Driftstid: To timer og 35 minutter, inkludert en 15-minutters pause
Fans vil være glade for å vite at bombasten forblir intakt 29 år etter at Phantom først kom til Chicago. Hvis Cats innledet æraen med megamusikaler, oppnådde Phantom toppmegatude. Det gjør det fortsatt. Den ikoniske lysekronen glitrer med nydelig overskudd i regissør Laurence Connors omstart. Mer er mer i Andrew Lloyd Webberland, og slik er det her. Fantomet tenner bokstavelig talt scenen i brann. Mye brann. I en scene kan du føle den brennende varmen halvveis over Cadillac-palasset.
Når det gjelder historien, har den ikke aldret godt, men det er mest feilen til Gaston Leroux, som skrev romanen fra 1909 tilpasset av Webber (musikk, bok), Charles Hart (tekst) og Richard Stilgoe (bok, tilleggstekster). Handlingen følger Christine (Emma Grimsley), en ballerina Fantomet (Derrick Davis) bestemmer seg for er hans muse. Han truer med å slippe løs katastrofe hvis Paris-operaen han hjemsøker ikke klarer å heve Christine til stjernestatus. Eller hvis noen sitter i boks 5, hans spesielle sete. Han uføre den ledende sopranen og myrder en scenehånd for å vise at han mener alvor.
Christine er livredd og revet mellom to elskere. På den ene siden: Fantomet, som tvinger henne til å levere stadig mer krevende arier mens hun har bind for øynene og/eller går ned i farefulle spiraltrapper. På den andre: Raoul (Jordan Craig), en hjemvende kongetype som – som Fantomet – ikke tenker to ganger på å rusle inn i Christins private garderobe og insistere på at hun drar med ham umiddelbart.
Du kan utsette Phantom for alle ting: Det sidestiller monstrøshet med vansiring. Dens ledende dame har ikke noe byrå. Raoul er en fæl ingenting-burger. Fantomets bakgrunnshistorie, når vi endelig får den, forklarer dyrebart lite. Men alt dette forsvinner blant produksjonens fengende musikalske kroker og visuelle prakt, fra den infernalsk imponerende lysekronen til de endeløse overdådige kostymene og kulissene (herlig gjengitt her av henholdsvis Maria Bjornson og Paul Brown). Pokker, det er til slutt tre operascener innebygd i Phantom, og en av dem (Hannibal) krever en jævla elefant. Ikke en ekte, selvsagt, men likevel.
Alt om dette fantomet drypper skjønnhet. Fargene er mettet. Koreografien (av Scott Ambler) er drømmende, spesielt hans Degas-inspirerte ballettdansere. Browns sett er en fantastisk prestasjon, spesielt når Christine stiger ned til Fantomets hule, trinn som materialiserer seg fra eter mens et massivt, forrædersk tårn sakte spinner nedover.
Du kan ikke utsette rollebesetningen her. Davis gir en heroisk forestilling. Det er en enormt fysisk rolle, det samme med Fantomets vane med å lure i underjordiske innsjøer, dingle fra takskjegget og for alltid slå mellom tyrannisk grandiositet og avskyelig selvforakt. Fantomets tordnende tema har sjelden hørt bedre ut. Grimsleys sopran er helt i stål og sølv: Crescendo-åking gjennom de øvre delene av G-nøkkelen er en atletisk anstrengelse, og Grimsley klarer det uten å ofre Christines skjøre skjørhet. Tangoduetten deres i Past the Point of No Return ulmer i kjølvannet av Don Juan Triumphant, en Caligula-verdig bacchanal som inkluderer en groteskt glitrende villsvin og en påfugl.
Endelig drar rollebesetningen fordel av to av Chicagos beste veterinærer i musikkteater: Rob Lindley er pompøst morsom som operasjef Monsieur Andre. Og Susan Moniz er formidabel som ballett elskerinne Madame Giry, en kvinne som vet mer enn hun vil om Fantomet og hans skumle opphav.
Phantom banet vei for epoken med musikaler som spektakulære: tyngdekraften til Wicked, de enorme kattene til The Lion King, svømmebassenget på Sunset Boulevard - de skylder alle en gjeld til Phantom. Denne gjenopplivingen av storfilmen vil grave seg inn i tankene dine.
Catey Sullivan er en lokal frilansskribent.
वाटा: