Blander leir, kulter, cameos og kannibaler, «The Bad Batch» er ikke så verst
Start med Mad Max-serien, legg til visse filmer av Quentin Tarantino og Robert Rodriguez, dryss over utvalgte episoder av The Walking Dead, slipp dem alle i blenderen, og ta-da!
Du har The Bad Batch.
Etter å ha laget en indie-plask med den iranske vampyr-westernfilmen En jente går alene hjemme om natten i 2014 hever den talentfulle manusforfatteren og regissøren Ana Lily Amirpour den vanvittige innsatsen med en vellaget, noen ganger mørkt morsom og til tider bisarrt underholdende film som til slutt faller sammen på grunn av regissør selvtilfredshet, overdreven groteskeri, en oppblåst spilletid, også mange halvferdige meldinger – og la oss ikke glemme de distraherende campy opptredenene til Keanu Reeves og Jim Carrey.
The Bad Batch er satt i en dystopisk fremtid (hvis du setter filmen din i fremtiden, er det praktisk talt filmlov, det må være en dystopisk fremtid) der den amerikanske regjeringen luker ut det uakseptable, merker dem med tatoveringer og sender dem i eksil til en stor, inngjerdet Texas-ødemark hvor de må klare seg selv. (Det er omtrent så langt som forklaringen går.)
Den britiske modellen-skuespillerinnen Suki Waterhouse er Arlen, en spunky og ressurssterk jente dumpet ut i ørkenen uten annet enn en kanne med vann. Det tar ikke lang tid før Arlen blir jaktet ned, dopet og dratt til en bosettingsleir hvor hun blir lenket fast – og kannibaler amputerer en arm og et ben for å tjene som kveldens hovedrett. Middag om et par timer, alle sammen!
Arlen klarer å rømme, og hun drar til fellesskapet Comfort, en antatt trygg havn for alle.
Jim Carrey, som har et skjegg av Letterman-aktige proporsjoner etter pensjonisttilværelsen, vandrer inn i filmen som en stille vandrer og mulig vismann som skyver en handlevogn rundt i ørkenen. OK.
Jason Momoa (fra Game of Thrones, og den nåværende storskjermen Aquaman) er Miami Man, som leder det kannibalistiske Bridge People, hvorav mange er dedikerte, jernpumpende kroppsbyggere akkurat som deres leder. Arlen redder Miami Mans lille jente (Jayda Fink), men det betyr ikke nødvendigvis at Miami Man ikke vil fange og spise Arlen. Eller kanskje de vil ende opp sammen og skape en av de mest dysfunksjonelle familiene noensinne! Alt er mulig i The Bad Batch.
Når Arlen kommer til Comfort, finner hun et merkelig og berusende og urovekkende fellesskap drevet av hedonisme og selvmedisinering. Verden har gått i stykker og slutten er nær, så hvorfor ikke feste bort fortvilelsen din?
Med en svart parykk, sene Elvis-solbriller og en overdimensjonert bart, ser Keanu Reeves ut som en narkobaron eller en kultleder som Rockwell, lederen av samfunnet. (Viser seg at han er begge deler.) Rockwell leder LSD-drevne fester, og ja, det er Diego Luna som DJ som sprenger EDM for å holde massene dansende og glade.
Å, og det er Giovanni Ribisi, hvis tilsynelatende gale vandring selvfølgelig inneholder noen dype sannheter og innsikt i hvordan det hele gikk galt for Amerika.
Visuelt sett er The Bad Batch slående. Kinematografien, kostymene, scenografien er kreative og unike. Forfatter-regissør Armirpour lager noen pene bilder der vi kan se ting komme før Arlen gjør det.
Suki Waterhouse er i beste fall underveldende i hovedrollen. Når hun blir bedt om å formidle stor smerte eller levere en overbevisende replikk i et avgjørende øyeblikk, fremstår hun som en skuespillerelev som prøver for hardt å glede instruktøren sin.
Bad Batch har alle ingrediensene som er nødvendige for en mindre kultklassiker, men det er vanskelig å få den oppskriften akkurat.
★★
Neon presenterer en film skrevet og regissert av Ana Lily Amirpour. Rangert R (for vold, språk, noe narkotikainnhold og kort nakenhet). Spilletid: 115 minutter. Åpner fredag på Music Box Theatre og på forespørsel.
वाटा: