Svart minne handler om traumer, ja, men også glede
Black-opplevelsen er mer enn slaveri eller politidrap på Laquan McDonald. Fortiden er skadelig, men den kan også være salig.
En av de mest gledelige opplevelsene i 2021 for meg var å tune inn i en Verzuz-kamp mellom R&B-gruppene Earth, Wind & Fire og Isley Brothers.
For de uinnvidde er Verzuz et pandemisk tidsfordriv på nett som matcher grupper eller musikalartister mot hverandre. Tenk på internettversjonen av hva den avdøde legendariske DJ Herb Kent gjorde ukentlig på radio med Battle of the Best.
I mer enn tre timer natt til påskedag hørte vi på klassiske plater fra de to gruppene mens publikum holdt partitur. Jord, vind og ild tryllet fram griller i bakgården. Isley Brothers' stille stormmelodier inspirerte romantikk. Gleden over å høre flere tiår gamle sanger som foreldrene mine hadde utsatt meg for, som Can't Hide Love og Footsteps in the Dark, varmet meg og brakte barndoms- og tenåringsminner.
Dybde politisk dekning, sportsanalyse, underholdningsanmeldelser og kulturkommentarer.
Jeg tenkte på Verzuz mens jeg leste min venn Badia Ahad-Legardys nye bok Afro-Nostalgia: Feeling Good in Contemporary Black Culture, en grubling om hvordan dagens svarte artister går utover traumer og rasisme for å fremkalle positive følelser. Erindring og glede er avgjørende for den kollektive fortellingen om Blackness.
Ahad-Legardy, professor og viseprost ved Loyola University, skriver at på 1700-tallet trodde hvite mennesker at mennesker av afrikansk avstamning ikke kunne oppleve nostalgi. Man trodde at de manglet kapasitet til følelsene og sensasjonene. Det hvite amerikanske synet på Afrika var så dystert at det var vanskelig å forestille seg noen som lengtet etter det stedet som hjem.
Svart hukommelse er ikke begrenset til traumatiske resonanser fra fortiden, og de er heller ikke konstituert kun gjennom eller i forhold til voldshistorier, skriver Ahad-Legardy. Jeg betrakter afro-nostalgi som en linse der vi kan konseptualisere ønskene til de afrikanske nedstammede for å skjelne og tenke ut romantiske erindringer fra fortiden i tjeneste for å komplisere det traumatiske som en enestående svart historisk gjennomgående linje.
Med andre ord er Black-opplevelsen mer enn slaveri eller politidrap på Laquan McDonald. Fortiden er skadelig, men den kan også være salig. Ingen av perspektivene er det entydige.
Ahad-Legardy argumenterer for at det ikke er elitistisk eller sletting å bruke følelsen av nostalgi i moderne svart fantasi. Svarte mennesker fortjener en pause fra å oppleve eller konsumere bilder av traumer. La oss innse det - å leve, kjøre eller puste mens Black kan være fylt av her i landet.
Afro-Nostalgia fokuserer på aktuelle eksempler innen litteratur, musikk, visuell og kulinarisk kunst som får oss til å føle oss bra - med mange Chicago-kulturutøvere omtalt. Tricia Herseys The Nap Ministry er en interaktiv kunstinstallasjon og bruker afro-nostalgi for å bønnfalle svarte folk om å hvile som en handling av motstand og erstatning for våre forfedres arbeid. Kerry James Marshalls malerier viser mørke skikkelser som boltrer seg i gresset mens fugler flyr over. Krista Franklin miner gjennom ritualer og historie for sine vakre og komplekse collager. Rhonda Wheatley bruker gamle enheter som roterende telefoner og platespillere i kunstinstallasjonene sine.
For meg kommer nostalgi gjennom glede og minne. Husker lørdagsmorgens gjøremål mens fjernsynet braket Soul Train i bakgrunnen. Leter gjennom ungdomsboken min på videregående og finner bilder av meg og jentene mine som rocker asymmetrisk hårklipp. Hører på Raekwon vs. Ghostface på Verzuz.
1990-tallet, som var da jeg ble myndig, er en konstant kilde til oppstemthet. Selv i tristhet er erindring en styrkende. To venner av meg døde tidligere i år, og jeg er vemodig når jeg tenker på hvordan Damani legemliggjorde Black boy-glede og Rudy beundret sine kjære med dagens ordforråd og saftig bryst.
Jeg knytter lukt til nostalgi. En dag kokte jeg collard greener og polerte tregulvene mine mens kjernemelkpaier karamelliserte i ovnen. Jeg gikk ut på verandaen min en stund, og da jeg kom tilbake inne hadde alle aromaene smeltet sammen, og minnet meg umiddelbart om bestemoren min.
Nostalgi er subjektivt. Det politiske klimaet i USA har noen som lengter etter de gode gamle dagene med June Cleaver og Jim Crow. Det er ikke sentimentaliteten Ahad-Legardy skriver om, og heller ikke en jeg vil omfavne. Nostalgi er fortid, men vi får også hint om det i nåtiden.
Om ti år kommer jeg til å smile av gleden jeg føler for øyeblikket når jeg hører perlene klirre på flettene til min 5 år gamle datter.
Natalie Moore er reporter for WBEZ.org.
Send brev til letters@suntimes.com .
वाटा: